Nye mønstre oppstår når pasienter slipper til

11.04.2017

Utsmykking av forsterkede skjermede enheter for personer med demens kan være en utfordring. På Valentinlyst helse- og velferdssenter skaper pasientene kunsten selv.

TEKST: Bente Wallander FOTO: Martin Lundsvoll

fra demens & alderspsykiatri vol. 21 - nr. 1 - 2017

 

Det var Ulrika Wallin, den gang Trondheim kommunes ansvarlige for kunst i offentlig rom, som initierte kunstprosjektet ved Valentinlyst helse- og velferdssenter. Ti pasientrom, et par ganger og to stuer fordelt på to avdelinger skulle renoveres og utsmykkes.

kunst2.jpg– Etter hvert som arbeidene skred fram, ble det estetiske stadig viktigere. Avdelingen er planlagt for ti pasienter med alvorlig demens og en atferd som er vanskelig å håndtere på ordinær avdeling. Pasientene er her på tvangsvedtak og mange av dem har tunge somatiske plager i tillegg til sin demenssykdom, forteller enhetens gruppeleder, vernepleier Bodil Pedersen (t.h. i bildet).

– Mulighetene til å la ting stå framme eller henge oppe er få, og det er vanskelig å innrede lune, hjemlige rom fordi så mye kan forbindes med risiko. Pasientene viser i perioder utfordrende atferd, med både fysisk og verbal utagering. I planleggingen måtte vi først og fremst sørge for sikkerhet, men etter hvert skulle det jo også tas estetiske valg. Utsmykkingen av rommene ble for meg ekstra viktig nettopp fordi vi kan ha så lite kos og pynt framme.

Beboerne involveres
Det er som en del av et Kunst i det offentlige rom-prosjekt i Trondheim, at pasientene nå gis muligheten til å være med på et deltakende kunstprosjekt der kunsten på veggene lages av dem selv. Ansvarlig billedkunstner Anne Helga Henning (t.v. i bildet over) kom inn helt på tampen av oppussingsprosessen.

– Hun kom som en liten åpenbaring til oss. Det er alltid vanskelig å invitere pasientene våre med på noe. De ekskluderes ofte fra aktiviteter, fordi de har så lett for å ødelegge. Etter å ha sett hva Anne Helga gjør, og hvordan det virker både på våre pasienter og oss som arbeider her, oppfatter vi nå prosjektet som en mulighet til å involvere pasientene i mye større grad enn vi først hadde tenkt, sier Bodil.

Hennings fordypning i mønstre som metode startet med at hun fikk et engasjement fra Nasjonalt kompetansesenter for helse, kultur og omsorg i Levanger. De ønsket at noen ville prøve ut et visuelt uttrykk, og spurte Helga om hun ville jobbe med et visuelt prosjekt i omsorg for personer med demens basert på hennes tidligere prosjekter med små barn.

kunst3.jpgAnne Helga har senere forsket i, og utviklet, sin metode for deltakende kunstprosjekt; kunstterapeutisk arbeid med visuelle mønstre i farget filt som utgangspunkt. Sammen med Gry Ulrichsen gjennomførte hun blant annet prosjektet Mønster ved Ytterøy Helsetun.

– Da jeg kom dit første gang ble jeg slått av hvor mye pasientene satt og sov. Hvordan i all verden skal jeg kunne få til noe her, tenkte jeg. Det viste seg at beboerne med rett tilnærming våknet veldig til liv. Det samme skjedde her på Valentinlyst, vi har allerede hatt mange fine møter. Når det gjelder kunstprosjekter i offentlige rom pleier kunstnerne selv å skape kunsten, ikke nødvendigvis med så mye kontakt med institusjonen. I forbindelse med dette oppdraget gjør jeg motsatt, og har spesielt mye kontakt med de som bor på avdelingen. Det er en veldig spennende erfaring å få med seg.

Anne Helga opplever det som særlig tilfredsstillende å jobbe med de «vanskeligste»:

– Mange regnes som «umulige», og likevel får vi til så mye fint i lag. Kanskje finner noen gjennom arbeidet med filt og mønstre endelig en kanal for å uttrykke seg? Det er ikke lett å måle hvilken betydning det har for dem og få en ny arena å uttrykke seg på. Ei heller at vi finner andre måter å møtes. Men at vi oppdager stadig nye ting hos de som deltar er sikkert. Pasientene endrer seg også. Disse erfaringene kan personalet ta med seg inn i andre sammenhenger, forteller Anne Helga.

Dype emosjonelle opplevelser
– For oss har det vært utrolig flott å få anledning til å utvide våre relasjonelle møter. Det bidrar til at vi møter pasientene på en ny måte, sier Bodil Pedersen.

– Vi jobber lite i grupper, for det meste yter vi vår omsorg én til én. Vi kan ikke satse på ett uttrykk alene. Flere uttrykk er prøvd; for noen fungerer det med musikk, for andre med sansestimulering. Massasje med duftende oljer når fram til noen, empatidukker til andre. Vi har en gyngestol på avdelingen med integrert musikk og vibrasjon. Den fungerer fint for flere. For meg dreier komposisjon av musikk og bilder seg om noe av det samme. Å jobbe med så abstrakte uttrykk er lite krevende, men vi ser at det kan aktivere dype, emosjonelle opplevelser. Tilnærmingen aktiviserer samtidig samholdet mellom pleier og pasient.

Vår jobb er å forberede pasientene for å legge til rette for optimal opplevelse. Deretter må vi bare være åpne for det som skjer. Hvordan en pasient bruker formene på én måte, mens en annen bruker dem på en helt annen. Personalet skal også forstå disse opplevelsene, ikke som en ordinær aktivitet, men som en prosess og et forskningsprosjekt. Det forhindrer ikke at vi senere kan bruke det vi lærer som en aktivitet. Men da blir det noe helt annet.

Kan ikke reparere
– Det er viktig å være lydhør. Man må la det som pasienten er opptatt av få være inspirasjon i hans/hennes inngang til komposisjonen med filtbrikkene og ikke presse fram sine egne greier, sier Anne Helga.

– Det er ikke noe som er riktig eller galt. Spør heller hva det representerer. Hva det likner? Når det gjelder mønstrene kan hver og en bestemme selv. Det er vesentlig, jeg bruker aldri former som likner noe konkret. De abstrakte formene gjør at vi kan assosiere utifra egne erfaringer når vi ser på dem. Det finnes ikke noe rett eller galt. Pasientene jeg arbeider med skal ikke prøve noe og komme til kort. Vi kan heller ikke reparere demenssykdommene. Det dreier seg om å gi deltakerne gode opplevelser der og da.

– Pasientgruppen vår er sårbar, de mestrer ikke lenger det de har gjort og hatt glede av tidligere. Når vi jobber med det visuelle på denne måten slipper de prestasjonskrav. Metoden blir noe helt annet enn reminissens, å bruke det kjente. Ingen av våre deltakerne har så langt hatt erfaringer fra det kunstneriske, eller vært glade i å uttrykke seg. Gjennom prosjektet får de lov til å utvikle seg med sykdommen, og til tross for den, sier Bodil.

kunst4.jpgOrganiseringen har også skapt en veldig entusiasme rundt prosjektet. Hver ansatt har ansvaret for én pasient. Optimalt får de være med tre ganger hver.

Møtenes betydning
Når Anne Helga tar med formene inn til en pasient aner hun ikke hvilke historier som kommer fram, eller hvilke assosiasjoner formene og mønstrene vil vekke.

– Som oftest holder vi på i én til halvannen time. Det er viktig å ha tid. Det kan gå fullstendig galt én gang og som en drøm den neste. Om jeg merker at pasienten ikke er i humør til prosjektet, avrunder vi før det oppstår vanskelige situasjoner.

Slik hun ser det utvider prosessen repertoaret for hva et kunstprosjekt kan være: – Det som skjer blir et ledd i en faglig utforskning. Hva skjer i møtene mellom materialene og pasientene? Og mellom oss? Det skjer også noe organisk i møter mellom mennesker. At filtformene er ferdig klippet når Anne Helga kommer inn i rommet har betydning.

– Det var fra en pasient jeg fikk ideen til teknikken. Hun syntes det var interessant å se på hvordan ulike farger ble når de ble satt sammen. Men det var vanskelig å mestre å male med pensler. Jeg fant da ut at jeg ville prøve ut noe med filt. Jeg starta med å klippe ut firkanter, men erfarte raskt at pasientene kunne forholde seg til en kompleksitet i utvalg av former og farger. Prosjektet på Valentinlyst skal ende opp som et kunstverk på avdelingen der pasientene selv har vært med på utformingen. Noe av det fine er jo at erfaringene i tillegg kan videreføres som en «avlegger», en aktivitet avdelingen kan drive selv, sier Anne Helga.

En blomst når snøen smelter
Øystein Haugen bor på den skjermede enheten. 73-åringen har mange utdanninger og erfaringer å vise til, men aldri før har han deltatt i noen form for kunstnerisk aktivitet. Bildet som Anne Helga holder fram er det likevel han som har skapt.

– Hva som skjedde etterpå vet ikke jeg. Det begynte på slutten av vinteren. Så kommer det en blomst når snøen smelter, sier han.

– Hva tenker du om mønsteret, spør Anne Helga.

– Jeg er glad i gult, sier Øystein, og forteller at han en gang jobbet i ei gruve på Svalbard: – Der var det mørkt. Skikkelig mørkt!

Anne Helga minner ham på at han snakket om kapteinuniformens striper da han formet bildet. Og solbriller. – Donald Duck har sånne striper, føyer han nå til.

At Øystein gleder seg til å se bildene i glass og ramme er det ingen tvil om.

– Det har vært jævli artig å være med på dette, sjøl om jeg ikke er vant til å gjøre noe sånt. Og det blir fint å få bilder på veggene!

Anne Helga og Bodil er spent på hva som skjer når de viser bildene.

– Hvilken respons vil pasientene gi? Og hvordan utsmykke et rom slik at det gir gode opplevelser for alle som bor her? Er vi på sporet av noe med dette prosjektet?

Store, veggfaste rammer i plexiglass i størrelsen 180 x 60 centimeter er bestilt. Det er planlagt to store bærende utsmykningsvegger i hver stue. Utstillingen skal rulleres, slik at alles bilder etter hvert blir vist.

– I motsetning til annen kunst, vil disse bildene ha en tilknytning til dem som bor og jobber her. Noe de har en relasjon til. Jeg er spent på å se hvordan formspråket vil apellere og fungere frittstående i rommet, sier Anne Helga.

 

Fakta: Mange og smarte løsninger
Ved oppussingen av skjermet enhet har man vektlagt solide og trygge løsninger, med et estetisk uttrykk som gjør at rommene skal være gode å være i.

Farge og materialvalg skal innby til ro. Eik er valgt som materiale til forsterkning av enkelte vegger – på pasientrom og på stuene. Videre ble sanseelementer integrert som en del av innredning og dekor.

Anlegg for låsemekanismer og liknende er i all hovedsak skjult. Hagen er lukket og trygg, med plankegjerde i stedet for netting. Stål er forsøkt unngått i uknuselige innretninger. På badene er det brukt corian.

Rommene er åpne og store med få konfliktsoner og mulighet til skjerming ved behov.

Ansatte som jobber på avdelingen har vært delaktig i utformingen og valg av løsninger. Dette understrekes som viktig, da man allerede har erfart hva som skjer når de ikke har vært med.